LangoyBlog

…nå vet jeg hvorfor jeg bor på Langøy!
Det er nesten som et eventyr, les bare hva jeg saksa fra en av mine e-mailer fra en tid tilbake:

23.juni 2002

I disse dager passer jeg alle dyrene på nabogården mens eierene er på ferie. Som vanlig tok jeg i dag med bikkja på tur for å se etter dyra som er på beite rundt gården. Først måtte vi bortom kua og kalven.

De så ut som de hadde det rimelig bra etter forholdene, selv om kalven nok var litt betuttet fordi den som vanlig synes at den sto på gærne siden av gjerdet. Skjønt etter at jeg hadde forklart den noe om livet og gjerder, og den hadde fått snuse på hunden, virket det som den var litt lysere til sinns, og vi gikk videre for å se etter hestene.

De pleier å humre straks de hører meg, antagelig for å forsikre seg om at jeg ikke går noe sted før de har vært bortom for å sjekke lommene mine etter noe godt. Cluet når jeg leiter etter dem er jo da å snakke høyt sånn at de hører meg, og kjenner igjen stemmen min. Og noe måtte jeg jo snakke om mens bikkja og jeg kikket etter hestene, så i dag fikk den vite noe om at hester synes at Kapteinsbrød er godt, kanskje til og mad bedre enn kneipp, men at sukkerbiter er enda bedre, selv om gulrøtter er godt det og. Det synes bikkja ikke noe om i det hele tatt. Den om det.
Hestene i alle fall, en liten fjording og en nordlandshest, kom dinglende etter hvert, og de var helt fornøyd med Kapteinsbrød, men de synes naturligvis ikke at jeg burte gjemme en skalk til eselet. De masa litt om det naturligvis, uten at det hjalp noe.

For eselet, Elvira, var neste stopp på runden. Den dama der er ikke så dum, men gjør akkurat som hun vil, og finner stadig ut at hun vil noe helt annet enn alle andre. En selvstendig dame som går sine egne veier, med andre ord. Så eselet må vi av og til gå lange veier for å finne. I dag måtte vi gå helt tilbake, si hei til kalven som nok fremdeles ikke hadde fått helt klart for seg det med livet og gjerder, og vi måtte gjennom tunet der kattene straks avbrøyt et prosjekt de hadde på gang med de der hønsehuene som driter over alt. De kattene er bare et halvt år gamle, og nesten helt like. To grå ulldotter som selvfølgelig ble med oss på tur. Det var jo hyggelig. Så vi la ut på tur i skogen i samlet tropp for å finne Elvira. Bikkja og kattene og jeg.

Vi fant henne til slutt. Og reint bortsett fra at hun var opptatt av å finne ut om hestene hadde fått gjennomslag for sine ideer om hvem som burte spise mest Kapteinsbrød, så ble hun raskt fengslet av de to ulldottene som skjena bort i mellom trærne. Og kattene synes det var festlig at hun ikke straks skjønte at det var to av dem. En satt stille mellom trærne mens den andre vimsa rundt ute på jordet med eselet luntende etter seg, og så bytta de på. Det vara ikke så lenge, men jeg tror de kattene hadde det konge et øyeblikk. Ja da.

Men bikkja var i grunnen opptatt av helt andre ting, og ville videre, så vi snudde og begynte etter hvert å tusle hjem alle sammen. Pent på rekke og rad langs stien gikk vi. Bikkja gikk først og dro meg etter seg i båndet, bak meg gikk den ene katten, og etter den igjen kom eselet. Rund oss sprang den andre katten, snart på den ene siden, snart på den andre. Det var sant og si det ganske artig opptog, og jeg må vel innrømme at jeg trivdes på stedet. Og vel kanskje begynte å reflektere over om sirkuslivet kunne vært en alternativ næringsvei. Helt til bikkja begynte å dra så irriterende hardt i båndet.

Da forsto jeg omsider at jeg har kommet på rett sted i livet. Og i skjærgården. For da jeg kikket nærmere etter hva det var bikkja dro så jævelig i båndet for, forsto jeg i et lysende glimt på hvilken side av gjerdet jeg hører hjemme.
Ute i skogen på Langøy oppdaget jeg at jeg var en del av et lite opptog som regnet bakfra besto av følgende:
et sært esel, to vimsete kattunger, meg sjøl, et vandrende ovnsrør av en hund, og helt forrest i opptoget - en halv meter foran snuten på bikkja - hoppa det en frosk.

Jo da, …nå vet jeg det.